Trond Ørnhøi er død -

Vi var endel av samme miljø på Kolsås, der vi gikk rundt i hvite bukser og klatret med "swami-belte" rundt midjen og pushet hardere ruter enn grad 6 på kiler. (Vi var alle tynne og hadde ikke mage, men midje i den tiden). Trond klatret mest sammen med Dag Kolsrud og Rune Thrap Meyer. Jon Liden var også med. Oss fem var i USA samtidig i 1981. Trond og jeg hadde en måned sammen i Shawangunks og trivdes godt sammen. Dag og Jon Liden kjøpte seg biler. Etterhvert møttes vi i Yosemite, Camp4, der klatrere fra alle verdenshjørner samlet seg. 

Dag og Trond gikk et stykke over Heart ledge på Salathe der Trond tok et førstemannsfall og Dag skadet hånden. Jeg og en Sørafrikaner jumarerte opp til Hart ledge , overtok heisesekken som de hadde hengt igjen og toppet ruta med to netter i veggen. Det var to netter i lånte soveposer. Lurer  fortsatt på hvordan Trond og Dag kom seg igjennom natten i campen. 

I november ble det for kaldt i Yosemite og vi fyllte opp bilene til Jon og Dag og kjørte fra Yosemite via LA til Joshua tree etter å ha vært en stund i Camp4. Her levde vi nomadelivet ute i ørkenen og klatret på 20-30m høye granittspir? Vi var vel også innom et hotell i San Francisco på veien, der Dag foret oss med en dag gamle paier, som vi kjøpte for next-to-nothing. I Joshua Tree var vi sultne og spiste oss fordervet på restaurant med "free salad bar" for 3.50$ en gang i uken.

Trond var alltid snill og vennlig. I Oslo tok han initiativ til kontakt og inkluderte meg i Kolsåsgjengen på den tiden. Han hadde dyp og god humor. Seinere har jeg besøkt han et par ganger i Spania, og hadde nå planlagt en tur igjen. Vi hadde sms-kontakt på mandag 14.januar kl.11.51.51 og gledet oss begge. Om kvelden fikk jeg epost fra Kari Holst om at Trond var død.

Tidsklemma gjør at man sulteforer gamle venner. Nå som jeg har litt mer tid, hadde jeg sett frem til å bruke den sammen med Trond i Alora. Jeg ser også at den unike tiden vi hadde som "hard-core" er historie. Treningsmulighetene var ikke utviklet. Bolteklatringen var ikke oppfunnet. Verden kunne bare oppdaget med Friends og kiler. Det gjaldt å opparbeide seg en god psyke og rutine. Her var Trond god.



Trond på Disneyland point, Shawangunks. Jeg har sydd kalkposen hans.(Pelz design). Dette var de første kalkposene som ble tatt ibruk i Norge. Dag Kolsrud fikk også sydd en. Dette gjorde jeg mens jeg bodde på KIF-hytta, vinteren 80-81. Det fantastiske med Shawangunks er at du klatrer overheng på kiler. Fjellet er lagdelt som Big-mack og står litt på skrått, slik at takene blir positive. Sikringsmulighetene er veldig bra og fjellet er bombefast.

Med Richard Hedman i Shawangunks. Han var ung og ukjent og hadde uventet klart å gå en 5.12.

På varme dager var det ikke lett å klatre noenting. Svetten sprutet, så vi gikk noe lett. Disneyland 5,6.

En vanlig hverdag i Gunks. Veien går under hele feltet og det er bare parkvakter som har lov til å kjøre der.

På Shady lady.

Tung klatring.

Trond klatrer Foops. Det var lenge den vanskeligste ruta i Gunks. Det er ikke overhenget som er vanskelig, det er flyttene etterpå. Gode tak, men vanskelig å få med seg beina. 





Haiketur til New Palz. Vi satt i karmen på en pick-up.


Helge S. som 28åring.

Iskrembaren i New Palz hadde iskrem oppkalt etter klatreruter. 

Klatrebutikken i New Palz. Her kjøpte jeg meg swamibelte og sendte hjem Whillans-selen min.


På tur til Aspen med Bill Faigus.

Før overheng

Etter overheng

Swami gir mest frihet når man klatrer. Man tåler fall. Jeg svippet bare en løkke under rompa ved rapell.

Mark Rolofsen var en gjestfri klatrer i Boulder, Colorado. Han holdt åpent hus for oss.

Yosemite, Camp 4. God mat var - tortillas varmet på trangia, en boks bønner i tomat - nam-nam. En klatrer fra Japan ved bordet.

Trond på en tynn rute i Yosemite. Dette var han god på.

Trond og Dag startet på Salathe, jeg og en sørafrikaner overtok heisesekken.
På bigwall har man med en buttbag i tillegg. Det er lettere å bruke swami på bigwall. Du løsner ikke innbindingen på 3dager. Selen er med på WC, i soveposen, ved klesbytte. Heisesekken tilhører Dag.

Brukte alt jeg hadde på denne taulengden.


Ser ut som om den grønne posen tilhører Ingun Raastad, som var der med sin amerikanske venn Tim. Jeg hadde gjort det slutt med henne, et år før jeg dro, fordi jeg hadde dette uoppgjorte inni meg. Dette som jeg bare kunne utfordre alene, en verden av utfordring og redsel og mestring. Det går ikke an å holde et annet menneske i hånden og vite at du trenger begge hendene når du må gi alt......  Kan ikke huske at noen av de som klatret på USA-turen hadde kjærester. 


Trond rydder i rotet, vi hadde samme farge på swamien.

Bilen til sørafrikanerne. Rune Thrap Meyer bak rattet.

Rune og Jon Liden. Soveposen tilhører Rune, han sov uten telt.

Asken ble spredd på et klatrefelt i El Chorro etter hans eget ønske. Dette var et felt han kunne like. Der var harde ruter. Han har klatret 8a. Det kom en mengde av lokale beboere til minnestunden hans. Det viser seg at den gode mann har kunnet prate med både høy og lav.


Takk Trond!






Comments

Post a Comment